Norge har et av verdens mest effektive systemer for retur av flasker og bokser. Det er enkelt for forbrukerne, økonomisk gunstig for samfunnet, og det har en positiv innvirkning på miljøet. Likevel står vi nå overfor trusselen om å skrote dette systemet, til fordel for et EU-regime som lover høyere kostnader, dårligere resultater og mer byråkrati.
Ironien i denne situasjonen er slående.
EU krever nå at Norge endrer sitt pantesystem til en ordning vi allerede har avvist som ineffektiv. Konsekvensene kan bli betydelige: ombygginger, økt administrasjon, høyere kostnader for butikkene og i siste instans dyrere varer for forbrukeren. Estimatene peker mot en årlig prislapp på rundt 2,5 milliarder kroner.
Det er rett og slett svimlende.
Samtidig virker klima- og miljøministeren usikker og vag i sine uttalelser. Først var han motstanderen, deretter en tilhenger. Nå fremstår han nærmest forvirret. Denne nølingen er ikke bare politisk uheldig; den er også direkte skadelig. Mens regjeringen famler, går prosessen ganske enkelt videre, og vårt velfungerende system er i fare for å bli satt på spill.
Det mest oppsiktsvekkende er at dette skjer i miljøets navn.
Hva er egentlig klimagevinsten ved å erstatte et system med en returgrad på nær 95 prosent? Hvilken miljøeffekt kan vi forvente av økt transport, mer byråkrati og høyere ressursbruk? Svaret er enkelt: Det er ingen betydelig gevinst.
Dette handler ikke om miljø. Dette er en debatt om regelstyring, harmonisering, og en åpenbar mangel på vilje til å stå ved nasjonale løsninger som fungerer.
I et tidligere leserinnlegg betitlet «Flaskepost til miljøvernministeren», var budskapet dessverre like aktuelt den dag i dag. Norge må slutte å jakte på å være «best i klassen» når det ikke gir mening. Vi må tørre å si nei – også til EU – når kravene er dårligere enn det vi allerede besitter.
Og vi må ha mot til å stille det åpenbare spørsmålet:
Har EU mistet fornuften?
Det er vanskelig å se det annerledes. Å bruke 2,5 milliarder kroner årlig på å implementere et system som er både dårligere og mer forurensende enn det vi allerede har, er vanskelig å rettferdiggjøre. Dette bør sende varsellamper til Klima- og miljødepartementet.
Vi kan bare håpe at ministeren snart innser det folk flest allerede skjønner:
Dette er ikke grønn politikk.
Det er kostbar symbolpolitikk – og en klar retning i feil vei.